Jeg er her.

Radioen er på, så det er noen i rommet enda jeg er alene. Slik var det å vokse opp også, vi skrudde på radioen om morgenen og lot den stå på frem til vi gikk til skolen. Lyden av alvorlige, voksne stemmer, nærværet av en verden som fantes utenfor vår, dempet noe av uroen, fraværet av foreldre. Det var noen der.

Jeg venter på svar på en e-post, på en tekst jeg har sendt. Og siden jeg ikke holder ut å vente, trykker jeg stadig på telefonen, hjem-knappen, mail-knappen, oppdater, pekefingeren beveger seg med ujevne, hyppige mellomrom, og dette er venting i min tid: Pekefingeren. Bevegelsen. Lista over eposter jeg har lest, logoen til nettavisen jeg leser, først når jeg går ut på terrassen og setter meg i hjørnet, og hører de tørre bladene på hekken rasle i vinden, oppdager jeg at venting, på denne måten, er fint.

Når jeg savner pappa (som jeg gjør ganske ofte), så går jeg tur med Jedi ned til vannet. Så sitter vi der og lytter til fjorden som rasler i tangen, vannet som klukker under båtene, gjessene som skråler på andre siden av fjorden, vinden som suser i trærne, småfuglene, og noen ganger et skremt rådyr som bykser forbi noe løv. Og så pleier jeg spørre Jedi, kan du høre forfedrene? Og Jedi spisser ører og ser utover fjorden, og så sitter vi sånn som mennesker har sittet i tusener av år, og lytter til de samme lydene som mennesker har lyttet til i tusener av år, og jeg ser for meg pappa, de blå øynene hans, og gleden han hadde i fjeset hver gang han hadde laga noe fint.

Vi hører skritt i den våte snøen på veien. Bikkjene løfter hodet. Alle tre strekker nakken og værer: Et menneske. De voksne hundene legger seg helt synkront ned på planken igjen. Det er ingenting de reiser seg for, som de vanligvis gjør når det kommer en hund. Et insekt flyr forbi snuta til valpen. Hun beveger hodet brått etter bevegelsene, spenner muskler i nakke og rygg, klar til angrep. Høflig finnes ikke for henne. Hei, sier jeg. Det er naboen.

Kari heter hun, som bor i huset i skogen. For selv om det finnes flere hus langs veien, et gult, for eksempel, og et rødt, og flere brune, så er det dette jeg kaller huset. Har du gått forbi, så vet du hvilket jeg mener. Da har du sett figurene i Karis hage. De er laget av røtter som hun har funnet på tur. Røtter som snor og vrir seg måter som gjør at de ligner magiske vesener. Hun har for eksempel en enhjørning over porten. En salamander som strekker hals over plassen der man parkerer bilen, og en ugle som glor fra en påle bak rosene. Om du går gjennom skogen en dag, så vil du se dem. Du kan vinke til dem, og spørre Kari hva de heter. Er du én av dem med et modig hjerte, så inviterer hun deg inn for å hilse på.

Det drypper fra taket og sildrer gjennom takrenna. Det er vår, og lyden av vann som smelter. Treverket i terrassen er tørt, utenom de ytterste plankene, de som har ligget under isen frem til nå. De er mørke, og blanke av fukt. Varmen gjør snøen langs veien grovkornet og våt, og asfalten synes midt i veien. Våren kommer. Den kommer som sorte flekker i det hvite, stadig større. I morgen vil veien være bar.