Når jeg savner pappa (som jeg gjør ganske ofte), så går jeg tur med Jedi ned til vannet. Så sitter vi der og lytter til fjorden som rasler i tangen, vannet som klukker under båtene, gjessene som skråler på andre siden av fjorden, vinden som suser i trærne, småfuglene, og noen ganger et skremt rådyr som bykser forbi noe løv. Og så pleier jeg spørre Jedi, kan du høre forfedrene? Og Jedi spisser ører og ser utover fjorden, og så sitter vi sånn som mennesker har sittet i tusener av år, og lytter til de samme lydene som mennesker har lyttet til i tusener av år, og jeg ser for meg pappa, de blå øynene hans, og gleden han hadde i fjeset hver gang han hadde laga noe fint.