Jeg venter på svar på en e-post, på en tekst jeg har sendt. Og siden jeg ikke holder ut å vente, trykker jeg stadig på telefonen, hjem-knappen, mail-knappen, oppdater, pekefingeren beveger seg med ujevne, hyppige mellomrom, og dette er venting i min tid: Pekefingeren. Bevegelsen. Lista over eposter jeg har lest, logoen til nettavisen jeg leser, først når jeg går ut på terrassen og setter meg i hjørnet, og hører de tørre bladene på hekken rasle i vinden, oppdager jeg at venting, på denne måten, er fint.